Trygghetsindeksen: Når «trygghet» blir et salgsargument

Jeg har ikke helt lyst til å gi slipp på denne trygghetsindeksen enda.

Trygghetsindeksen presenteres som en objektiv måling av hvor trygg bolighandelen er. Men når man ser på hvem som bestiller, eier og leverer datagrunnlaget, fremstår den mindre som en uavhengig temperaturmåling – og mer som et bransjeverktøy for å styrke et etablert system, eller en kjede.

Dette er ikke nødvendigvis et forsøk på å villede. Modellen gjør det den er laget for.

Men vi må forstå hva den faktisk måler – og hva den ikke måler.

Objektiv måling eller et PR-verktøyet

Trygghetsindeksen fremstilles som en objektiv måling av trygg bolighandel. Sannheten er enklere – og mer ubehagelig: Dette er et PR-verktøy. En pyntet fasade konstruert for å gi inntrykk av at dagens megler- og forsikringsmodell er tryggest.

Den er ikke laget for å beskytte forbrukeren. Den er laget for å beskytte forretningsmodellen.

Indeksen løfter frem at svært få saker går videre til konfliktinstanser. Det er riktig innenfor datagrunnlaget – som i hovedsak kommer fra forsikringsselskaper som tilbyr boligselgerforsikring. De aller fleste henvendelser avsluttes internt i forsikringssystemet, og bare et lite mindretall går videre.

Dette presenteres som bevis på trygghet. Samtidig er det også en bekreftelse på at forsikringssystemet sitter med kontrollen over konfliktprosessen.

Hvem tjener på at bolighandelen «fremstår trygg»?

1. Eiendomsmeglerne (NEF)

Eiendomsmeglerne (NEF) står bak oppdraget. Når trygghetsindeksen konkluderer med at «megler = trygghet», leverer den akkurat det budskapet bransjen ønsker. Jo mer dette gjentas, jo flere ledes inn i meglerløypa – og desto mindre plass blir det for uavhengig fagkompetanse.

Samtidig har meglerne en dobbeltrolle: De fremstår som «rådgivere», men tjener provisjon på å selge boligselgerforsikringer. Rådene er dermed ikke nøytrale – de har innebygd økonomisk egeninteresse. Da ser faktiske kjeden slik ut:

Megler → forsikring → tilstandsrapport → indeks som «bekreftelse»

Dette markedsføres som trygghet, men i realiteten er det vertikal integrasjon pakket inn i en glasskuppel av kommunikasjon og omdømmebygging.

2. Forsikringsselskapene (Fremtind og Gjensidige)

Forsikringsselskapene tjener ikke nødvendigvis på at bolighandelen er trygg – men på at den fremstår som trygg. Trygghetsindeksen bidrar til nettopp det: å styrke tilliten til en modell der forsikring blir en naturlig del av «tryggheten».

3. Norsk takst

Norsk Takst har i årevis arbeidet for å samle makten i én hånd – og lykkes. I takt med stadig tettere koblinger mellom organisasjonene har uavhengigheten i bransjen gradvis blitt utfordret. Når bolighandelen pakkes inn i ett system, blir faglighet underordnet lojalitet.

Og når egne medlemmer sier rett ut at modellen gjør det mulig å ta seg bedre betalt, er det vanskelig å tro at tryggheten handler om forbrukeren.

Så har vi de som skulle vokte – men endte som pynt i kretsen.

4. Huseierne

Skal være talerør for boligeiere – men ender opp med å applaudere et system som gjør boligsalg dyrere, mer forsikringsstyrt og mindre uavhengig.

5. Forbrukerrådet

Skal være forbrukernes uavhengige vaktbikkje. Ender opp som logo på en modell som sementerer en kommersiell kjede forkledd som trygghet. Jeg trodde Forbrukerrådets samarbeid med kommersielle aktører var et avsluttet kapittel, der tok jeg grundig feil.

Når vaktbikkjene stiller seg skulder ved skulder med aktørene de skulle overvåke, får bransjen akkurat det den vil: blankpolert troverdighet for hele systemet.

Om datamodellen – og hva som egentlig er problemet

Analysen gjøres av Samfunnsøkonomisk Analyse AS, på oppdrag fra NEF.

Det er ingen påstand om juks. De gjør bare jobben sin.

Men selv verdens beste analysemodell kan ikke være uavhengig når den bygges på data definert, levert og bestilt av dem som tjener på resultatet.

Det heter shit in – shit out.

Og her er «shit» ikke tallene – men maktstrukturen rundt dem.

Dette er systemlogikk:

De som eier dataene, eier konklusjonen.

Hva betyr dette for forbrukeren?

Du får en indeks som:

• bekrefter at systemet er trygt

• legitimerer forsikringsbasert bolighandel

• skyver uavhengige fagfolk ut i randsonen

• gir megler og forsikring full kontroll

• markedsføres som «fakta»

Tryggheten er ikke bevist. Den er produsert.

Når trygghet selges som produkt

Trygghet skal være konsekvensen av ærlige prosesser, faglig kvalitet og uavhengighet.

Her er trygghet et produkt – og forbrukeren er målgruppen.

Spørsmålet er derfor ikke om bolighandelen er trygg.

Spørsmålet er: Er den trygg – eller bare markedsført som trygg?

Trygghet er ikke et produkt. - Det er en konsekvens av uavhengighet.