Ordet Trygghet: Misbrukt til døde

Frank Ravna
19. nov. 2025
5 min lesing

Oppdatert: 20. nov. 2025

La meg starte med det viktigste: Jeg mener at alle takstmenn og bygningssakkyndige – uansett forbund eller tilhørighet – vil komme bedre ut av dette dersom Fremtind-modellen blir stoppet. Det finnes ikke én eneste takstmann som vil tjene på dette systemet over tid. Å jobbe under Fremtinds rammer er ikke en strategi. Det er ren gambling på flaks.

Hvis Fremtind-modellen får fortsette, er konsekvensen enkel: Rundt 30 % av takstmennene forsvinner helt ut av bransjen. De som blir igjen, trekkes over på kjøpers side – i direkte kamp mot Fremtinds rapporter. Da står meglerne uten takstmenn, selgersiden kollapser, og de gjenværende fagfolkene risikerer å bli spist opp av regresskrav.

Dette er ikke dramatikk.

Dette er risikoberegning.

Takstmenn har ikke engang et navn i dette systemet — de er redusert til et kontraktsnummer.

Og ja – jeg personlig tror ikke Fremtind bryr seg nevneverdig om hvordan det går med takstmenn, eller familiene deres, når de blir stående igjen med risikoen. Eiere av et forsikringsselskap har ett hovedmål: å maksimere inntjening.

La dette være klinkende klart: Forsikringsselskaper lever ene og alene av utrygghet i markedet. Uten utrygghet finnes det ingen forsikringsprodukter. Jo mer risiko som kan skyves nedover i kjeden, desto bedre er det for bunnlinjen.

Og det blir enda enklere hvis de samtidig styrer takstmenn tett – helst gjennom systemer som fremstår «smarte» og «trygge» på overflaten, men som i praksis gjør takstfaget mer utsatt og sårbart.

Les også de to andre innleggene i Fremtind trilogien for takstmenn:

Hvis du allerede har signert Fremtind-avtalen: Det er ikke for sent å snu.

Det er faktisk nå du bør gjøre det – før konsekvensene lander på ditt bord, og på din forsikringspremie.

For når trygghet selges som reklame, og risiko plasseres på takstmannen, er det ikke takstmannen som har gjort noe galt.

Det er systemet som har begynt å spise sin egen bransje.

Når uavhengighet blir et hinder

I ethvert faglig system er uavhengighet en nødvendig bærebjelke.

I Fremtind-modellen er uavhengighet blitt en forstyrrelse.

Avtalen dokumenterer:

Fremtind eier rapport- og produksjonssystemet
Fremtind definerer malene
Fremtind setter strukturen
Fremtind bestemmer dataflyten
Fremtind avgjør “gyldige formål” for bruk av data
Fremtind foretar “kvalitetskontroll” av rapporter som senere brukes i regress

Når den som tjener på utfallet styrer verktøyet som avgjør utfallet, finnes det ikke uavhengighet.

Bare en illusjon av det.

Og den illusjonen er farlig.

Et system som evaluerer seg selv

I Fremtinds egen kommunikasjon handler alt om trygghet:

Trygge rapporter.
Trygge prosesser.
Trygg dataflyt.
Trygg bolighandel.

Men trygghet skapes ikke av den som tjener på informasjonen — trygghet skapes av den som står fritt fra den.

Fremtinds modell sikrer trygghet for én part:

Fremtind.

Når:

systemet er deres
rammene er deres
dataene er deres
opplæringen er deres
og vurderingen til slutt brukes av dem

… så er det ikke trygghet — det er kontroll.

Takstmannen bærer ansvaret – systemet bærer gevinsten

Takstmannen:

styrer ikke malene
styrer ikke strukturen
styrer ikke systemteksten
styrer ikke hva som lagres
styrer ikke hvordan data gjenbrukes

Men takstmannen styrer signaturen.

Og det er signaturen som blir:

klaget inn
utfordret i regress
vurdert juridisk
må stå for uklarheter i teksten
og må dekke egen risiko gjennom høyere premie

Her kommer den mest groteske konsekvensen:

Det er nesten imponerende at de fortsatt klarer å se sine egne takstmenn i øynene – samtidig som ansvarspremiene skyter i været på grunn av et system de selv har skapt.

Når risikoen øker, er det takstmannen som betaler.

Ikke Fremtind.

Når megler får alle data – og takstmannen tar risikoen

I Fremtind-modellen flyter data én vei: oppover i systemet – rett inn i meglerens automatiserte univers av integrasjoner og salgsverktøy.

Rådata fra takstrapporten blir:

gjenbrukt
tolket
strukturert
og brukt i andre prosesser

… uten at takstmannen får noe annet enn økt risiko tilbake.

Dette skaper tre vinnere og én taper:

Megler får en enklere arbeidsdag
Forsikringsselskapet får mer innsikt og mindre risiko
Systemet tjener penger
Takstmannen får ansvar og premieøkning.

Og som en oppsummering av hele dynamikken:

Meglerne ønsket kortere arbeidsdag
Forsikringsselskapene ønsket tykkere marginer
Takstmannen ønsket tryggere bolighandel

Gjett hvilken av disse ønskene som ikke ble oppfylt.

Rapporten som “lever”, men mister kraften

Formelt sett blir en rapport sjelden “ugyldig”.

Men faglig kan den være svekket — og svakhet er like kritisk som feil.

En rapport mister kraft når:

TG-ene pakkes inn i systemtekst
vurderingene presses inn i ferdigdefinerte rammer
spesialistens ord blir krysspresset av forsikringslogikk
maler overstyrer faglige vurderinger
språket blir mer politisk enn praktisk
ansvaret øker, men råderetten minsker

Rapporten blir da:

gyldig på papiret
men mindre tydelig
mindre selvstendig
mindre juridisk robust

I en konflikt er dette katastrofalt.

Hvem tør stå for dette i en rettssal?

Det mest ubehagelige spørsmålet er dette:

Hvem tør fortelle en dommer at rapporten er uavhengig — når systemet den ble produsert i ikke er det?

Takstmannen sitter igjen med ansvaret.

Fremtind sitter igjen med dataflyten.

Megler sitter igjen med verktøyene.

Systemet sitter igjen med gevinsten.

Dette er ikke trygghet.

Dette er en risikomodell.

Fremtind er en trussel – ikke et hjelpemiddel

Dette handler ikke om personlig kritikk.

Det handler om strukturer.

Strukturer som:

svekker uavhengighet
øker konfliktnivå
forsterker regressrisiko
skaper ansvarsusikkerhet
og tømmer trygghetsbegrepet for mening

Dette er en trussel mot hele takstfaget.

Ikke bare BMTF, ikke bare en håndfull takstmenn — men alle som signerer med navnet sitt.

Ordet trygghet er ikke trygt lenger

I mange år var “trygghet” en reell faglig verdi.

I dag er det blitt et salgsord.

Og når trygghet blir markedsføring, mister det sin funksjon.

Etter at Fremtind gjorde trygghet til et salgsord, står forskriften igjen med et navn som ikke lenger matcher virkeligheten.

Navnet på forskriften “Tryggere bolighandel” høres ut som en vits når systemet gjør alt annet enn å skape trygghet.

Kanskje vi skal være ærlige og bare kalle forskriften for: “Bolighandel”.

Her ligger kanskje det største problemet:

Hadde takstbransjen stått samlet og sagt nei til å levere inn i et system som svekker både fagligheten og uavhengigheten, hadde hele modellen kollapset på én måned. Det vet alle i bransjen.

Og alle vet også hvem som eier systemet.

Iverdi AS er eid av Ambita og Norsk Takst – helt åpent, helt offentlig, og ikke spesielt komplisert å finne ut av. Når bransjeorganisasjonen selv er medeier i plattformen som rapportene produseres i, sier det seg selv at det ligger sterke kommersielle interesser i bunnen. Da blir det vanskelig for den enkelte takstmann å ta et oppgjør, selv når magefølelsen sier at uavhengigheten er på vei ut av rommet.

En landskonferanse med PowerPointer fulle av pene statistikker og glansede grafer kan selvfølgelig få enhver takstmann til å tro at dette er trygt og godt. Det blir ikke sant av den grunn. Glansbilder er ikke faglighet, og en scene med lysrigg og logoer erstatter ikke uavhengighet – den kamuflerer bare maktstrukturen bak. Men pent var det sikkert.

Derfor er det viktig å understreke én ting:

BMTF er et uavhengig forbund – uten eierskap, uten bindinger og uten egne kommersielle interesser i rapportverktøy, meglersystemer eller forsikringsprodukter.

BMTF jobber for alle takstmenn i Norge, uavhengig av om de er medlem eller ikke, fordi uavhengigheten i faget er viktigere enn hvem som eier hvilke plattformer.

Derfor er ikke utfordringen takstmennene.

Det er konsernstrukturen som omgir dem.

Og så lenge den står uendret, er det forbrukerne som taper til slutt.