Ansvar uten kontroll – med markedsmakt
- Frank Ravna
- 24. des. 2025
- 3 min lesing
Takstmannen har fullt juridisk ansvar for tilstandsrapporten.
Det er det ingen uenighet om.
Det som derimot nesten ingen snakker høyt om, er hva som har skjedd i stillhet de siste fire årene:
I store deler av markedet er det ikke takstmannen som bestemmer tilstandsgradene.
Det er programvaren.
Når én leverandør setter premissene
En enkelt rapportleverandør har i dag over 60 % markedsandel i markedet for tilstandsrapporter ved boligsalg.
Det betyr i praksis at systemets logikk har blitt normerende, uten å være regulert, prøvd eller rettslig avklart som norm.
I disse systemene:
fastsettes tilstandsgrad automatisk
basert på ja/nei-spørsmål
uten noen enkel overstyringsrett for fagpersonen
Takstmannen kan forklare i tekst.
Men har ikke en enkel, faglig styrt måte å korrigere selve vurderingen på.
Dette er da ikke et støtteverktøy.
Det er beslutningsmakt – uten tilsvarende ansvar.
Jeg som har vært online helt siden alle kjente alle der, tenker ofte på at man ikke bør blande sammen de to følgende:
Hva en datamaskin skal gjøre.
OG
Hva en datamaskin ikke skal gjøre.
Når disse to flyter over i hverandre, blir resultatet uoversiktlig, uansvarlig – og til slutt urettferdig.
Viktig presisering
Byggmestrenes Takseringsforbund (BMTF) har sin egen tilstandsrapporttype – Eierskifterapport™.
Den ble utviklet i 2015 nettopp for å sikre:
faglig kontroll
tydelig ansvar
reell forbrukerforståelse
De øvrige tilstandsrapportene i markedet er ikke bygd opp på samme måte.
Forskjellen er ikke semantisk.
Den er strukturell.
Rapporter som motsier seg selv
Konsekvensen av systemstyrt logikk er rapporter der:
tilstandsgraden i sammendraget sier én ting
teksten beskriver noe annet
og takstmannen står ansvarlig for begge deler
Dette er ikke tilfeldige feil.
Det er systemgenerert inkonsistens.
Og det bryter direkte med kravet til klart og forståelig språk i forskriften til avhendingslova.
Forbrukeren ser én ting.
Jussen leser noe annet.
«Ta det med systemleverandøren»
Når takstmannen påpeker dette overfor megler, kommer det høflige standardsvaret:
«Fint om du tar dette videre med systemleverandøren.»
Oversatt:
megler har valgt systemet
systemet styrer vurderingene
men takstmannen tar ansvaret
Dette er ikke samarbeid.
Det er ansvarsplassering nedover i kjeden.
Antiseleksjon – nå i full skala
La oss kalle en spade for en spade.
NÃ¥r:
systemene presser frem strengere og mer standardiserte vurderinger
uten tilsvarende kontrollmulighet
og ansvaret er personlig
… da får vi antiseleksjon.
De mest forsiktige og faglig samvittighetsfulle forsvinner først.
De som blir igjen, er de som må, tør – eller ikke har alternativer.
Det er i dette lyset man må forstå hvorfor Norsk Takst nå står igjen med en forsikringssituasjon der Gjensidige leverte en førjulsgave få i bransjen misunner dem.
Dette skjedde ikke plutselig.
Og det skjedde ikke tilfeldig.
Dette er ikke et individproblem
Det handler ikke om:
enkeltpersoner
fler kurs
bedre veiledning
Dette er et systemproblem, forsterket av markedsmakt.
Når én dominerende leverandør i praksis definerer:
hvordan avvik klassifiseres
hvilke tilstandsgrader som finnes
hvordan risiko presenteres
… har vi fått privat normering uten offentlig avklaring.
Myndighetene er varslet
Byggmestrenes Takseringsforbund har nå oversendt dokumentasjon til Kommunal- og distriktsdepartementet som viser hvordan disse forholdene faktisk slår ut i praksis, som del av en formell dialog om rettssikkerhet og forutsigbarhet etter 1. juli 2026.
Dette er ikke et utspill.
Det er en realitetsorientering.
Til slutt
Hvis:
programvaren bestemmer vurderingen
markedsmakten låser systemvalget
og standarden er normerende
… hvorfor er det fortsatt takstmannen som bærer hele ansvaret?
Tryggere bolighandel kan ikke bygges på ansvar uten kontroll.
Og den kan i hvert fall ikke bygges på at risiko systematisk skyves ned til enkeltutøveren – helt til forsikringsordninger kollapser.
Så gjenstår bare en ting:
Jeg vil ønske alle som leser dette en riktig god jul.
-Frank Ravna