Hvem trenger fiender når man har slike venner

Frank Ravna
for 6 døgn siden
4 min lesing

Oppdatert: for 5 timer siden

... eller når kaffen smaker bedre hos NEF ...

Det finnes organisasjoner som vokser fordi de beskytter medlemmene sine.

Og så finnes det organisasjoner som forvitrer fordi de beskytter alle andre.

Spørsmålet takstbransjen må stille seg akkurat nå er dette:

Hva skjer når en organisasjon glemmer hvem den er til for – og i stedet blir lojal mot alle andre rundt bordet?

Svaret er dessverre enkelt:

Den mister relevans.

Den mister tillit.

Og til slutt mister den seg selv.

Dette er ikke en historie om én person.

Dette er en historie om en kultur.

Den lojale hunden i rommet

I mange år har Norsk takst hatt en merkelig rolle i norsk bolighandel:

De har vært bransjeorganisasjon for takstmenn – men samtidig den mest lojale støttespilleren til aktørene som stiller krav til takstmannen.

Når Forbrukerrådet ønsket at takstmannen skulle gjøre mer → Norsk takst støttet det.

Når NEF ønsket at takstmannen skulle bære større ansvar → Norsk takst støttet det.

Når nye krav, standarder og nye plikter ble foreslått → Norsk takst støttet det.

Det er som om organisasjonen er mer opptatt av å være høflig ved møtebordet enn å være tydelig ute i feltet.

Og i møte etter møte – år etter år – gjentok det samme mønsteret seg:

Takstmannen skulle gjøre mer.

Takstmannen skulle bære mer.

Takstmannen skulle stå ansvarlig for mer.

Men aldri ble det stilt det viktigste spørsmålet:

Er dette forsvarlig?

Proksimitetslojalitet

– når man begynner å representere rommet, ikke medlemmene

Det finnes et psykologisk fenomen kalt proksimitetslojalitet.

Kort forklart:

Jo oftere du sitter i et møterom med sterke aktører, desto mer begynner du å identifisere deg med deres perspektiv – og desto mindre våger du å utfordre dem.

Det er ikke ondskap.

Det er ikke svakhet.

Det er menneskelig.

Men for en bransjeorganisasjon kan det være katastrofalt.

Som organisasjonspsykologen Warren Bennis formulerte det:

De største farene for en organisasjon kommer sjelden fra fiender – men fra stillheten hos dem som sitter på innsiden.

Når en organisasjon:

sitter tett med NEF
sitter tett med Forbrukerrådet
sitter tett i politiske arbeidsgrupper
sitter tett med forsikringsaktørene
sitter tett i standardiseringsutvalg

… da skjer ofte det som ikke skulle skjedd:

Den begynner å representere de rundt bordet – i stedet for de som til daglig er i kjelleren, på loftet eller på taket.

Et mønster som begynte allerede i 2009

(... og kanskje før det ...)

Det er lett å tro at dette er et nytt problem.

Det er det ikke.

Allerede i NOU 2009:6 ble det lagt et premiss som har fulgt takstbransjen helt frem til i dag:

Ansvar skal kanaliseres til takstmannen.

Utvalget foreslo en modell der takstmannen skulle bære konsekvensene av feil, der tilstandsrapporten skulle få rettsvirkning, og der selger og kjøper i praksis fikk mindre risiko – mens takstmannen fikk mer.

Det stod der, helt åpent, allerede i 2009.

Og hele tiden støttet Norsk takst løsninger som styrket akkurat dette mønsteret:

mer ansvar
mer plikt
mer rettsvirkning
større forventninger
mindre beskyttelse

Det vi ser i dag er altså ikke en ulykke, ikke et uhell og ikke en krise som “kom ut av det blå”.

Dette er konsekvensen av at grunnmuren ble støpt feil – og at ingen i rommet våget å si ifra.

Forsikringskollapsen gjorde det synlig

Det mest interessante med dagens forsikringskrise er ikke at den kom.

Det interessante er at den avslørte alt som hadde vært skjult:

Den viste hvordan takstmannen ble sittende med all risiko.
Den viste hvor ubalansert regelverket egentlig er.
Den viste hvem som hadde jobbet for mer ansvar – uten å bære det selv.
Den viste hvilke organisasjoner som faktisk forstod konsekvensene.
Den viste hvilke organisasjoner som ikke gjorde det.

Og viktigst:

Den viste at Norsk takst i årevis har støttet krav som gjør egne medlemmer uforsikringsbare.

Irvin Yalom beskrev mekanismen slik:

Når ansvar fordeles for tynt, ender det ofte hos den som minst er i stand til å si nei.

Dette er en form for lojalitet som ikke tåler virkeligheten.

Hvis du alltid sier ja til alle andre – sier du nei til dine egne

Det finnes en enkel test for enhver bransjeorganisasjon:

Hvem tjener på standpunktene dine?

Hvem sitter igjen med risikoen?

I tilsynelatende enhver viktig høringsrunde har dette vært fasiten:

Forbrukerrådet fikk sine krav gjennom.
NEF fikk sine krav gjennom.
Forsikringsaktørene fikk sine krav gjennom.
Politikken fikk gjennom sine ambisjoner om «trygghet».
Norsk takst? De klappet det hele gjennom.

Og takstmannen?

Takstmannen fikk økt ansvar, økt risiko – og etter hvert en forsikring som ikke er mulig å tegne.

Dette er ikke tilfeldig.

Dette er strukturelt.

Fyller Norsk takst fortsatt sin funksjon?

Dette spørsmålet handler ikke om å angripe noen.

Det handler ikke om hevn.

Det handler ikke om bitterhet.

Det handler om noe langt viktigere:

Hva skjer når en organisasjon ikke lenger ivaretar rollen den er satt til å fylle?

Det er en enkel refleksjon:

En organisasjon som konsekvent går imot sitt eget fag, trenger ingen konkurrenter. Den avvikler seg selv.

Bransjen tåler ikke en organisasjon som applauderer alle krav som:

øker risikoen
øker forsikringspremiene
øker forventningsgapet
øker konfliktnivået
øker byrden på én fagperson

En organisasjon som ikke korrigerer dette – men i stedet forsterker det – mister etter hvert sin rolle.

Ikke fordi noen ønsker det.

Men fordi realiteten krever det.

Når ansvaret ikke fordeles – så fordeler systemet seg selv

Det vi nå ser er ikke en krise.

Det er en korreksjon.

En bransje som justerer seg etter virkeligheten.

En forsikringsordning som nekter å bære en risiko som aldri skulle vært lagt på takstmannen i utgangspunktet.

Og en organisasjon som har mistet tilliten til å forvalte faget sitt.

Det handler ikke om skadefryd

Det handler ikke om å peke finger.

Det handler ikke om å glede seg over andres utfordringer.

Det handler om noe mye viktigere:

Hvis takstfaget skal overleve, må vi ha organisasjoner som faktisk er lojale mot takstfaget – ikke mot de som tjener på å velte risiko over på oss.

Og det er mulig.

Men da må lojaliteten flyttes tilbake dit den hører hjemme:

Til fagfolkene.

Til de som står i jobben.

Til de som faktisk bærer risikoen.

Lurer du fortsatt på om jeg tar feil? - Les dette.