Antiseleksjon – enkelt forklart
- Frank Ravna
- for 3 døgn siden
- 4 min lesing
Oppdatert: for 2 timer siden
Antiseleksjon er et forsikringsuttrykk.
Og det er aldri positivt.
Faktisk kan det få alvorlige konsekvenser hvis tallet passerer 15 %.
Jeg skriver litt om antiseleksjon i mine blogginnlegg – og her får du forklaringen på hva det er, og hvorfor det er så farlig.
La oss gjøre det helt enkelt.
Tenk deg at det er et lite og trivelig takseringsforbund, det kan hete hva som helst.
De har 100 medlemmer.
Alle må ha ansvarsforsikring – og det er det gode grunner til.
Hva kan gå galt for en takstmann?
Mer enn folk tror:
En boligkjøper skader seg pga. feil vurdert trapp
En vannlekkasje som burde vært oppdaget
En rapport vurderes som mangelfull
Et vesentlig punkt blir oversett
En selger hevder feil i rapporten førte til økonomisk tap
Alt dette havner på takstmannens bord.
Derfor trenger alle takstmenn ansvarsforsikring.
Kollektiv ansvarsforsikring
Forsikringsselskapet tilbyr en kollektiv forsikring
Alle i forbundet er med i én felles avtale.
Prisen er:
10 000 kroner per takstmann per år.
Lett å forstå.
Forutsigbart.
Stabilt.
Billig.
Hvorfor?
Fordi alle betaler inn i samme pott:
100 takstmenn × 10 000 = 1 000 000 kroner per år.
Forsikringsselskapet ser:
En stor, trygg gruppe med lav risiko.
Så skjer det som alltid skjer:
De beste forsvinner først.
Ikke fordi de er vanskelige, men fordi:
de sjelden har skader
de får bedre tilbud andre steder
de har ryddige rutiner
de er flinke og trygge
eller de er lei av møter, skjemaer og lunken kaffe
La oss si 20 av de mest erfarne forsvinner.
Da er det 80 igjen.
Dødsspiralen
Nå starter dødsspiralen
Som regel når rundt 15 % av de tryggeste medlemmene har forsvunnet.
Det er nemlig disse som holder risikoen nede.
Passerer man dette punktet, skjer det samme hver gang:
prisen må opp
de som er igjen føler at de betaler for andre
nye medlemmer tør ikke melde seg inn
og forbundet mister balansen
Når de første 15–20 % av de med færrest saker har gått, starter prosessen nesten av seg selv.
Den stopper ikke.
Derfor kalles det dødsspiralen.
Panikk i ledelsen
Og når dødsspiralen begynner, skjer det samme i nesten alle forbund:
Ledelsen får panikk.
For de vet at hvis medlemmene får vite hvor mange som egentlig har forlatt forbundet, så forlater enda flere.
Derfor skjer dette:
Internt vet ledelsen at tallet er rundt 20 %
Utad kommuniseres det som “drøye 10 %”
Begrunnelsen er alltid den samme:
Vi må unngå å skremme medlemmene.
For hvis de sier det faktiske tallet, skjer én ting:
Enda flere melder seg ut – og spiralen går fortere.
Hva betyr det for kollektivet?
80 × 10 000 = 800 000 kroner
Forsikringsselskapet tenker:
De som er igjen er litt mer risikable.
Konsekvens:
Prisen må økes.
Ny pris: 20 000 kroner per år
Dominoeffekten
Når prisen dobles, skjer det uunngåelige:
Flere melder seg ut, som oftest de trygge.
Nå er det 60 igjen.
Hva betaler de inn nå?
60 × 20 000 = 1 200 000 kroner
Forsikringsselskapet ser:
mindre gruppe
høyere risiko
færre flinke igjen
større sjanse for dyre skader
Ny pris: 40 000 kroner per år
Nå rakner det
La oss si det er 40 medlemmer igjen.
40 × 40 000 = 1 600 000 kroner
Men nå er risikoen for høy, og gruppen for liten.
Forsikringsselskapet sier:
«Dette er ikke bærekraftig.»
Kollektivet opphører.
De som står igjen, får ofte ikke ny forsikring andre steder – risikoen virker for høy.
Så hva er antiseleksjon?
Det er når de tryggeste og beste slutter først,og de mest risikable blir igjen.
Resultatet er det samme hver gang:
Premien øker
Flere slutter
Premien øker igjen
Enda flere slutter
Til slutt kollapser hele kollektivet
Antiseleksjon er ikke dramatikk.
Det er matematikk.
Hva skjer da med selve forbundet?
Når kollektivet kollapser, skjer det samme med forbundet som med et fundament uten armering:
Det begynner å falle fra hverandre.
Uten et felles forsikringsopplegg:
blir medlemskapet mindre attraktivt
nye medlemmer tør ikke melde seg inn
eksisterende medlemmer forsvinner én etter én
økonomien svekkes
fagmiljøet smuldrer opp
forbundet mister troverdighet
og til slutt står det bare igjen en håndfull medlemmer– uten forsikring, uten fellesskap, uten styrke
Hvordan kunne man unngått dette?
eller kan det i perioder være lurt å stå uten kollektiv forsikring?
Her kommer det viktige – og dette er nøkkelen:
Det finnes perioder der markedet blir så uforutsigbart at en kollektiv forsikring faktisk kan bli en risiko i seg selv.
Et forbund kan også si opp den kollektive avtalen, fordi de mener medlemmene er mest tjent på å ha individuell forsikring en periode.
Det kan for eksempel være store endringer i markedet:
nye lover med uklare grenser
bestemmelser som må testes i domstolene før man vet konsekvensen
uforutsigbare erstatningsnivåer
skjerpede krav som påvirker hele bransjen
store endringer i markedet som tegner forsikring
forsikringsselskap som ikke klarer å beregne riktig risiko
Når markedet blir slik — altså ustabilt, juridisk uklart og dynamisk — kan ledelsen ha gjort noe smart:
At et forbund velger å ikke ha kollektiv forsikring i en periode, nettopp for å unngå problemet.
Ikke fordi det er dårlig,
men fordi det kan være ansvarlig.
For hvis man fortsetter med en kollektiv ordning i et uforutsigbart marked, kan det plutselig bli:
ekstremt dyrt
ekstremt risikabelt
og i verste fall umulig å opprettholde
Og i verste fall?
Da ryker ikke bare kollektivet – men forbundet går i dragsuget.
Noen ganger er det tryggere å stå utenfor et kollektiv ordning enn å være med i et kollektiv som er i ferd med å sprekke.