BMTF og kollektiv ansvarsforsikring

Frank Ravna
5. des.
3 min lesing

Det har skjedd mye i takstbransjen i det siste. Når en organisasjon må avholde flere ekstraordinære generalforsamlinger med jevne mellomrom, vet man at landskapet er i bevegelse. Og når rammene for ansvar, risiko og forsikring endrer seg så raskt som nå, søker mange etter innsikt og perspektiv – ikke minst på tvers av forbundene. Det er naturlig.

Jeg har alltid ment at takstmenn fortjener støtte uansett tilhørighet.

Det er jobben til et takstforbund. Punktum.

Det er systemene rundt oss som må tåle kritikk, ikke fagfolkene. Men noen ganger kan et tilbakeblikk være nødvendig for å forstå dagens situasjon.

Dette er et slikt tilbakeblikk.

BMTF avsluttet en kollektiv ordning

Høsten 2021 ble den kollektive ansvarsforsikringen vår avsluttet. Begge parter var enige om at tiden var inne for å gå videre.

Det er viktig å understreke:

Dette handlet om utvikling, behov og timing.

Medlemmene ønsket ny kollektiv løsning

Men risikoen var umulig å beregne

Da ordningen var avsluttet, kom det naturlig nok spørsmål fra medlemmene om en ny kollektiv avtale.

Det er forståelig.

Kollektive ordninger kan gi trygghet og forutsigbarhet når markedet er stabilt.

Problemet den høsten var at markedet ikke var stabilt i det hele tatt.

Vi sto på terskelen til den største endringen i avhendingsloven på flere tiår. Ingen visste hvordan skadebildet ville utvikle seg. Ingen kunne modellere risikoen.

Forsikringsmarkedet signaliserte økende usikkerhet.

BMTF skeptisk

Mange aktører uttrykte sterk optimisme for den nye loven. Vi håpet også på et tryggere marked, men på møtene vi deltok på både før og etter ikrafttredelsen, opplevde vi at BMTF ofte sto alene i å stille de vanskelige spørsmålene.

Vi mente det var for mange uavklarte forhold til at man burde binde seg til en kollektiv risikoordning.

Kort fortalt:

Bransjen befant seg i et risikobilde uten fasit.

Dette var ikke tiden for kollektiv risiko

Internt hadde vi møter om temaet. Det var engasjement, konstruktive meningsutvekslinger og mange gode innspill. Men usikkerheten rundt avhendingslova var så stor at konklusjonen ble klar:

Det tryggeste for medlemmene var å stå i individuelle avtaler inntil bransjen visste mer.

For ordens skyld:

Kollektiv forsikring er ikke noe vi er skeptiske til i utgangspunktet.

Vi har aldri sett det som en dårlig løsning – tvert imot kan det være svært gunstig når risikoen er mulig å beregne. Det var timingen som var problemet, ikke modellen.

Etter en enkel analyse tok administrasjonen en viktig avgjørelse: medlemmene ble informert om at individuell dekning var det ansvarlige valget i en overgangsfase.

Det var ikke et populært valg.

Men det var et riktig valg.

Fasiten kom tidlig

Allerede året etter ble konsekvensene synlige:

kollektivpremier steg markant
skadebildet utviklet seg raskere enn ventet
modellene ble justert ofte
premienivåene skjøt i været
usikkerheten økte ytterligere

Alt dette gjorde én ting tydelig:

Å avvente en kollektiv ordning reddet medlemmene våre fra en risiko som viste seg å være både stor og ukontrollerbar.

Et annet interessant trekk

BMTFs medlemmer betaler gjennomgående ikke de samme prisene som rapporteres andre steder i bransjen. Vi ser et nivå hovedsakelig mellom 7 000 og 30 000 kroner.

Hvorfor det er slik, kan man ikke konkludere sikkert om. Forsikringsmarkedet er komplekst. Pris påvirkes av individuell statistikk, vilkår, volum, modellteknikk og kundesammensetning.

Vi vet ikke.

Men prisforskjellene er et interessant fenomen i dagens marked.

Hvorfor skriver jeg dette nå?

Bransjen går gjennom en periode hvor mange vurderer gamle beslutninger på nytt. Når premissene endrer seg, gjør vurderingene det også.

Derfor er det nyttig å løfte frem hva vi gjorde:

Vi tok ikke sjansen på kollektiv risiko når alt var i bevegelse.
Vi valgte forsiktighet da usikkerheten var størst.
Vi sto i en vurdering som først ble åpenbart for de fleste i 2023.

Dette handler ikke om konkurranse.

Det handler om risikostyring.

Til syvende og sist: Risikoen bæres av takstmannen

Det viktigste prinsippet i denne bransjen er enkelt:

Når avgjørelser er tatt og støvet legger seg, er det takstmannen som sitter igjen med risikoen — ikke organisasjonen.

Derfor må beslutninger rundt ansvar og forsikring alltid baseres på:

åpenhet
etterprøvbarhet
realistiske risikovurderinger
forståelse for markedsendringer

Det er ikke prisen man betaler som er det viktigste.

Det er risikoen man binder seg til.

Avslutning

Dette innlegget handler ikke om hvem som gjorde rett eller galt.

Det handler om hvorfor vi valgte å ta risiko på alvor – og hvordan det i ettertid viste seg å være et riktig grep.

I en tid der mange i bransjen spør seg hva som gikk galt, er det også viktig å løfte frem hva som faktisk gikk riktig.

Noen ganger er den modigste beslutningen den som ikke tas.

Når boligmarkedet stabiliserer seg og skadebildet etter avhendingsloven blir tydeligere, vil vi – som alltid – vurdere alle forsikringsløsninger som kan være til fordel for medlemmene våre.