Da takstbransjen gikk seg vill

Frank Ravna
for 6 døgn siden
5 min lesing

– og hvorfor BMTF fikk rett

Det finnes øyeblikk der historien nesten virker ironisk.

I 2020 leverte både Norsk Takst og BMTF sine høringssvar til forskriften til avhendingsloven.

Den gangen var optimismen stor:

Mer teori, mer akademisering, mer hulltaking, mer ansvar, flere krav – alt pakket inn i løftet om «tryggere bolighandel».

Men virkeligheten har sin egen rytme.

Norsk Takst jublet.

BMTF advarte.

Fem år senere ligger fasiten på bordet:

Det BMTF formulerte i 2020, er en presis beskrivelse av den systemkollapsen bransjen opplever i 2023–2025.

Dette innlegget handler om den utviklingen – sett gjennom to høringssvar, ett lovverk og en bransje som ble truffet av realitetene langt hardere enn forventet.

120 studiepoeng – akademiseringen som feilet

Norsk Takst uttrykte i sitt høringssvar at kravet om 120 studiepoeng var “riktig nivå” og ville profesjonalisere bransjen.

På papiret kan det høres riktig ut.

I praksis var problemet enklere:

Boliger bygges ikke med studiepoeng. De bygges med byggfag.

BMTF skrev i 2020 at dette kravet var:

urealistisk for bransjen
feilslått for et praktisk fag
ikke tilpasset markedets behov
en direkte trussel mot rekrutteringen

Og virkeligheten fulgte analysen:

Bransjen manglet plutselig bygningssakkyndige
Teoretisk utdannede strevde ofte med praktisk skadeforståelse
Rapportene ble lengre, men ikke bedre
Forsikringsmarkedet mistet fotfestet

Men dette var ikke bare en faglig feilvurdering.

Det var en lovteknisk feilkonstruksjon.

Lovarbeidet undervurderte håndverksfaget

Også Prop. 44 L – selve forarbeidet til forskriften – bar preg av en tydelig akademisk slagside. I dokumentene antydet departementet at den bygningssakkyndige burde ha utdanning tilsvarende bachelorgrad.

Håndverkere med fagbrev eller mesterbrev ble dermed indirekte skjøvet ut, til tross for at det ofte er disse som har den dypeste, mest praktiske og mest relevante byggfaglige forståelsen.

Et regelverk som skal regulere et håndverksfag, bør ikke utformes slik at håndverkerne i praksis utelukkes.

Dette var en sentral innvending for BMTF i 2020:

Regelverket må forstå håndverket – ikke forsøke å erstatte det med akademiske modeller.

Når teori overvurderes – og håndverk undervurderes

I deler av politikk og byråkrati finnes en forestilling om at ingenting trumfer studiepoeng. Mange av dem som utformet forskriften, har bakgrunner fra akademiske løp som krever hardt arbeid – bachelorgrader, enkeltemner, grunnfag.

Minimumskrav for å få jobb i NAV = 120 studiepoeng.

Det har verdi og skal respekteres.

Men byggfaget fungerer ikke slik.

En råteskade bryr seg ikke om karakterer.

En bjelkelagssvikt tar ikke hensyn til studiepoeng.

Byggtekniske problemer kan ikke analyseres teoretisk alene.

Takstfaget er – og blir – et håndverksfag i bunn.

Det krever:

erfaring
praktisk forståelse
tetting mellom teori og virkelighet
innsikt i byggeskikk, materialer og tidsepoker

Jeg har håndverksbakgrunn i hender, hode og sjel.

Jeg raste ikke gjennom 205 studiepoeng på ett studieår fordi jeg måtte.

Jeg gjorde det fordi det interesserte meg. Fordi jeg alltid har vært nysgjerrig.

Og ja – jeg var en typisk A-student.

Hadde rammebetingelsene vært der, kunne jeg tatt enda flere det året.

Men slike tall i seg selv gjør ingen til bedre takstmann.

Relevant yrkespraksis gjør det.

Dette er den fundamentale systemfeilen som ble bygget inn i forskriften:

En teoretisk kompetansemodell ble valgt for et praktisk fag.

Hulltaking – den store faglige misforståelsen

Hulltaking ble i 2020 lansert som “den ultimate avklaringen”.

Men faglig sett var det en misforståelse fra start.

Norsk Takst støttet modellen og ønsket hulltaking inn i forskriften.

BMTF skrev, med full tyngde:

Et lite hull gir ikke reell innsikt i en lukket konstruksjon
Fukt følger fysikk, ikke borehull
Risikoen for å treffe rør, kabler og membraner er høy
Hulltaking skaper illusjon av trygghet
Ansvar flyttes til takstmannen uten at kvaliteten øker

Dette stemmer fortsatt.

Hulltaking står fortsatt i forskriften – ikke fordi det fungerer, men fordi det gir juridisk ryggdekning for aktører som skal plassere ansvar.

Forsikringsmiljøer bruker hulltaking som ankerpunkt:

“Det ble borret – dermed er området vurdert.”

Et enkelt hull kan ikke friskmelde et helt våtrom.

Så i praksis vurderes nesten ingenting.

Og forbrukeren tror at hullet viser mer enn det gjør.

Systemspråk vs. håndverksspråk – og hvordan rapportene ble mindre faglige

I den systemstyrte delen av bransjen har det også vokst frem et språk som ikke hører hjemme i et håndverksfag.

Et typisk eksempel ved TG3-avvik er formuleringer som:

Beskrivelse: Avvik

Tiltak: Avviket må lukkes

Dette er språket til et administrativt avvikssystem – ikke til en fagperson som forstår bygg.

En håndverker ville beskrevet hva som faktisk er feil, hvorfor det har oppstått, og hva som må gjøres.

Når språket blir så generelt at det ikke lenger sier noe om selve byggverket, er det et tydelig tegn på at regelverket har beveget seg bort fra håndverket og over i systemforvaltning.

Uavhengighet og systempress – et problem forskriften skapte

Norsk Takst skrev at bransjen ville tåle kravene og at rapportmodellen ville stå støtt.

BMTF uttrykte det motsatte:

sterkere krysspress mot takstmannen
mer juss, mindre byggfag
dramatisk ansvarsnivå
svekket uavhengighet

Og slik ble det.

Oppdragsstrømmer styres av aktører med egne interesser.

Risikoprising påvirker metodikk.

Takstmannen står i skvis mellom juridiske krav og byggfaglig realitet.

Dette er en systemfeil, ikke en personfeil.

Forsikringskollapsen – et varslet scenario

NT ønsket det økte ansvaret velkommen.

BMTF advarte mot konsekvensene.

I dag ser vi dem tydelig:

Premiene har økt kraftig
Kollektiver har vaklet
Flere takstmenn sliter med å få dekning
Forsikringsmarkedet er ustabilt

Og enda tydeligere blir det når man ser på selve risikoprofilen:

BMTF-takstmenn: ca. 25 000 kr i årlig ansvarspremie
Norsk Takst: opp mot 400 000 kr for den samme forsikringen.

Dette handler ikke om hvem som “er best”, men om hvordan risiko faktisk vurderes av forsikringsselskapene.

Forsikringsselskaper er ikke sentimentale.

De priser ren risiko.

Og risikoen ble – slik vi varslet i 2020 – dramatisk høyere i den delen av bransjen som ble presset inn i et teoretisk rammeverk som ikke var tilpasset praktisk skadeforståelse.

Rapportenes omfang – mer tekst, mindre forståelse

Norsk Takst ønsket mer detaljerte rapporter.

BMTF ønsket mer forståelige rapporter.

Resultatet ble:

systemskrevne tekster
flere punkter
mer juss
mindre innsikt
høyere konfliktnivå

Når et dokument blir så komplekst at folk slutter å lese det, har man ikke lenger et verktøy – man har et hinder.

OM BALANSE – hvorfor dette ikke handler om selvskryt

Dette innlegget er ikke skrevet for å slå oss på brystet.

Det handler ikke om å hevde at vi “visste best”.

Det handler om ansvar.

Hvis vi ser at bransjen beveger seg i feil retning, og vi tier, da svikter vi både takstmannen og forbrukeren.

Noen vil kanskje irritere seg over at jeg sier ting tydelig.

Men det ville vært langt verre om jeg lot være.

Brené Brown uttrykker det slik:

“We are not here to be right. We are here to get it right.”

Og nettopp derfor handler dette ikke om å si «vi sa det» – men om å forstå hva som skjedde, slik at bransjen kan lære og utvikle seg.

Hva står igjen?

At BMTF i 2020 beskrev – konkret, presist og byggfaglig – det som senere skjedde:

rekrutteringssvikt
forsikringsuro
økt ansvar
praktiske utfordringer
hulltakingens falske trygghet
systempress og svekket uavhengighet
rapporter som ble lengre, men ikke bedre

Dette var ikke spådommer.

Det var faglig analyse.

Avslutning – når teori møter virkelighet

Til syvende og sist handler dette ikke om hvem som fikk rett, men om hva som var rett.

Norsk Takst skrev teori.

BMTF skrev virkelighet.

Og virkeligheten ble fasiten.

For trygg bolighandel skapes ikke av hulltaking, studiepoeng og avvikssystemer.

Den skapes av fagfolk som forstår bygg.