Ingen bryr seg – før alt kollapser
- Frank Ravna
- 14. des. 2025
- 4 min lesing
... og det er kanskje for stort for media?
Jeg får jevnlig meldinger fra folk som har lest alt jeg har skrevet.
Ikke ett innlegg, men hele rekken.
Spørsmålet som går igjen er alltid det samme:
Dette er jo alvorlig. Hvorfor skriver ikke media om dette?
Svaret mitt er som regel kort – og brutalt ærlig:
Jeg tror rett og slett dette er for stort for de fleste journalister.
Dette er ikke en sak. Det er et system.
Jeg har brukt mer enn ti år av livet mitt på å nøste i dette.
Ikke på overflaten, men i strukturen.
Jeg er analytisk av natur, og jeg jobber analytisk i alt jeg gjør.
Jeg ser etter sammenhenger, mønstre og konsekvenser over tid – også når de ikke er synlige der og da.
Det handler om hvordan myndighetene har lagt til rette for at boligbransjen kan styres slik den gjør i dag.
Om hvordan NTF, Nitotakst og senere Norsk Takst over tid har brukt enorme ressurser på å sementere sin egen posisjon – ikke gjennom én dramatisk handling, men gjennom en lang serie små, tilsynelatende tekniske valg.
Det handler også om hvordan disse strukturene har vokst sammen med andre aktører i bransjen.
Hvordan forsikringsselskapene skjøt opp som paddehatter idet avhendingsloven ble endret.
Og hvordan risiko systematisk ble flyttet nedover i systemet – helt til den til slutt landet hos én yrkesgruppe.
Dette er ikke en pressemeldingshistorie.
Det er ikke én avsløring.
Det er et helt økosystem.
Jeg har vært i kontakt med noen av de beste
For de som har fulgt dette tett, dukker et nytt spørsmål ofte opp:
«Men har du forsøkt å ta dette til media?»
Ja.
Jeg har vært i kontakt med noen av landets beste gravejournalister.
De som faktisk forstår hvordan makt, struktur og økonomi henger sammen.
Også der var konklusjonen den samme – uttalt eller ikke:
Skal denne historien fortelles i media, må den fortelles ordentlig.
Og nettopp der ligger problemet.
Standardsvarene som stopper journalistikken
For dette er ikke en sak som lar seg verifisere med to telefoner og én e-post.
Når journalister kontakter bransjeaktører og politikere, får de helt forutsigbare svar:
«Dette kjenner vi oss ikke igjen i.»
«Dette må være en misforståelse.»
«Vi viser til trygghetsindeksen.»
Og så er saken i praksis ferdig.
Ikke fordi problemene ikke finnes, men fordi journalistikken stopper der pressemeldingslogikken begynner.
Det finnes ingen redaksjoner som setter av måneder – eller år – til å forstå dette systemet fra innsiden.
Det journalistene ikke kan se
Ingen journalister har tilgang til Norsk Taksts interne medlemskommunikasjon.
Og selv om de hadde hatt det, ville de manglet konteksten.
For hvordan forklarer du at:
20–30 % av medlemmene forsvinner på kort tid?
dette skjer systematisk, ikke tilfeldig?
det er noe mer enn et klassisk tilfelle av antiseleksjon?
Dette er ikke bare uvanlig.
Det har aldri skjedd i Norge før – i noen etablert profesjon.
Vi snakker ikke bare om norsk rekord i antiseleksjon.
Etter det jeg kan se, finnes det heller ingen tilsvarende tall i Europa innen sammenlignbare, regulerte yrker.
Men antiseleksjon er et fagbegrep.
Antiseleksjon er ikke et medieord.
Har jeg ingenting annet å gjøre?
Det er for øvrig én kommentar jeg hører igjen og igjen:
«Du kan ikke ha mye annet å gjøre enn å skrive blogg.»
Den sier mer om hvordan dette blir oppfattet utenfra, enn om virkeligheten.
Sannheten er enkel:
Jeg har dagene fulle.
De rundt tjue blogginnleggene jeg har publisert den siste måneden, er ikke skrevet den siste måneden.
De fleste av dem begynte jeg å skrive i 2022 – da avhendingsloven ble endret og konsekvensene begynte å vise seg i praksis.
Siden den gang har tekstene ligget der som arbeidsnotater.
Analyser.
Dokumentasjon.
Uferdige kapitler i et større bilde.
Når jeg publiserer dem nå, er det som regel etter mindre justeringer – språklig og tidsmessig – slik at de treffer det som faktisk skjer akkurat nå.
Dette er ikke dagbokskriving.
Det er ikke impuls.
Det er ikke noe som er skrevet «fordi jeg hadde for mye tid».
Det er summen av år med arbeid i bransjen, møter, dokumenter, erfaring – og mønstre som først blir synlige når man ser dem over tid.
Ingen bryr seg – før det kollapser
Og så er det det mest ubehagelige punktet:
Ingen er egentlig interessert i takstmenn.
Dette er ikke en yrkesgruppe folk identifiserer seg med.
Det finnes ingen folkelig forståelse for hva som står på spill.
Før konsekvensene blir synlige, finnes det heller ingen dramaturgi.
Derfor tror jeg ikke større media tar tak i dette før boligbransjen faktisk kollapser.
Og det er ikke lenger et spørsmål om den gjør det – men når.
Alle peker på takstmannen
Når:
forsikringspremiene blir ubetalelige
erfarne takstmenn gir seg
rekrutteringen stopper opp
og rapportene svekkes fordi frykt styrer innholdet
Da vil alle peke på takstmannen.
Akkurat som de gjør nå – bare høyere.
Jeg har skrevet om dette tidligere:
Derfor skriver jeg – selv om ingen andre gjør det
Dette er grunnen til at jeg fortsetter å skrive.
Ikke for klikk.
Ikke for applaus.
Men for å dokumentere.
For den dagen noen faktisk spør:
«Når begynte dette å gå galt?»
Da finnes det i det minste et sammenhengende spor å følge.
Kommentarer