Boligbransjen rakner når alle peker på takstmannen
- Frank Ravna
- 22. nov.
- 5 min lesing
Oppdatert: for 5 døgn siden
Del 1: Når bransjen stopper etter første trekk
Jeg prøver alltid å tenke to–tre trekk frem. Det burde være helt grunnleggende i en bransje der takstmannen står igjen med regningen, mens meglerne tar provisjonen og forsikringsselskapene holder seg varme bak sine egne trygghetslogoer.
Del 2 i en heksalogi hvor jeg synliggjør tydelige problemer i boligbransjen.
Boligmarkedet kan rett og slett ikke drives på hundenivå.
Hunden min klarer riktignok å åpne døra – og folk sier den er smart – men den skjønner ikke at stua blir iskald etterpå. Ett trekk. Ferdig. Hele konsekvensen uteblir.
Og dessverre er dette tankesettet mistenkelig likt hos mange av aktørene i boligbransjen også:
Meglerleddet tenker bare frem til salget.
Forsikringsselskapene tenker bare frem til egen risiko.
Forbund tenker bare frem til egen posisjon.
Ingen tenker på det tredje trekket.
Det trekket som kommer etter markedsføringen.
Etter glansede PowerPointer.
Etter trygghetslogoene.
Etter oppdraget er formidlet.
Jeg sier ikke at vi skal opp på Magnus Carlsen-nivå, der syv–åtte trekk analyseres før noen rører en brikke.
Men det må da være mulig å legge seg et sted mellom:
«hund som åpner dører» og «verdensmester i sjakk».
For akkurat nå er det tredje trekket – det som virkelig betyr noe – fullstendig ignorert.
Og det er akkurat der systemet rakner.
Det er derfor skylden alltid ender samme sted – uansett hva som faktisk har skjedd.
Skylden er allerede delt ut – men i helt feil retning
Tar vi det litt videre, ser vi at skylden allerede er fordelt med kirurgisk presisjon.
Forbundet peker nedover.
Medlemmene peker sidelengs.
Og begge parter later som om takstmannen – den samme personen som holder hele salgsprosessen sammen – er roten til alt som har gått galt.
Det er nesten imponerende hvor raskt ansvaret flyttes rundt, som om selve systemet ikke har vilje, insentiver eller makt. Men alle som har vært i denne bransjen i mer enn tre minutter vet at dette ikke stemmer.
Takstmannen står med hele ansvaret.
Meglerne tar hele provisjonen.
Forsikringsselskapene tar hele sikkerhetsnettet – for seg selv.
Og når noe ryker?
Da er det takstmannen som må forklare, dokumentere, forsvare – og betale.
Det er en skjevhet som nesten må oppleves for å forstås:
Et helt system bygget på at én aktør tar risikoen, mens alle andre tar gevinsten.
Likevel er det denne ene aktøren som får skylden når modellen sprekker.
Det er som å gi fuktmåleren skylden for fukten.
Hvis takstmannen virkelig er problemet – da må noen svare for systemet
La oss et øyeblikk ta påstandene på alvor – før vi legger dem døde. La oss si at problemet faktisk er «takstmennene».
Da må forbundet og medlemmene forklare følgende:
1. Er opptakskravene til NEAK feil?
Hvis takstmennene ikke holder mål → er det systemet som har sluppet dem inn.
2. Er NEAKs utdanning for dårlig?
Hvis utdanningen ikke gir nødvendig kompetanse → ligger ansvaret hos de som planlegger, styrer og kvalitetssikrer den.
3. Har Norsk takst sertifisert de “dårlige” takstmennene?
Når forbundet sier “de beste har forlatt oss” → peker de egentlig på seg selv. Hvem godkjente resten?
4. Hvem bestemte rapportformatene?
Det var ikke takstmannen. Det var systemet rundt ham – meglerkjedene, forsikringsselskapene, forbundene.
5. Hvem presset frem volum og lavpris?
Meglerkjedene presset fram et marked der trygghet ble et salgsargument, ikke et faglig mål.
6. Hvordan kan én brikke få skylden når spilleren gjør trekkene?
En sjakkspiller som taper skylder ikke på springeren.
Her har faktisk springeren fått skylden for hele spillet.
Før vi går videre – en ny runde med “Tenk flere trekk”
Før jeg forlater disse påstandene fra både medlemmer og forbund, er én ting krystallklart:
Hvis dette virkelig er forklaringen – at takstmannen er problemet – da må vi tenke flere trekk enn det som serveres i kommentarfeltet på BMTFs Facebookside og i medlemsmailer.
Det første trekket ser kanskje logisk ut.
Det andre trekket kan til nød henge sammen.
Men det tredje trekket?
Der faller hele historien sammen.
Og det er nettopp der bransjen står nå: ved det tredje trekket ingen vil snakke om.
Del 2: Det tredje trekket – der hele systemet kollapser
Hvis vi legger bort all bransjestøy, står vi igjen med ett faktum:
Det tredje trekket er forsikring.
Ikke person.
Ikke rapportformat.
Ikke utdanning.
FORSIKRING.
Det er der hele konstruksjonen sprekker – ikke hos takstmannen, men hos modellen rundt ham.
Hvorfor treffer dette nå?
1. Meglerne har outsourcet tryggheten til takstmannen
Takstmannen gjør jobben.
Megler tar gevinsten.
Takstmannen tar risikoen.
2. Forsikringsselskapene bruker takstmannen som støtdemper
Feil? → Takstmann.
Uenighet? → Takstmann.
Reklamasjon? → Takstmann.
Statistikk? → Takstmann.
Når premiene eksploderer, pekes det nedover. Som vanlig.
3. Forbundet fraskriver seg styringsansvar
De har styrt opptak, godkjenning, fagkrav, kurs, rapportstruktur og kollektivforsikring.
Når det sprekker – skylder de på medlemmene.
Og så – den brutale realiteten
Når forsikringsmodellene sprekker, må forsikringsselskapene spille sitt neste trekk – og de har ikke et godt et.
Og akkurat her mister bransjen fotfestet. Det som tidligere minnet om en samlende “You’ll never walk alone”-stemning...
...har nå fått en brutal oppfølger: “You’ll never walk again.”
For hvordan skal man gå videre når beina er sparket ut under den eneste aktøren som faktisk bærer hele systemet?
Den Kama Muta-følelsen som skulle fått hele bransjen til å kjenne “dette har vi bygd sammen”, smuldrer bort når tryggheten stopper i reklamen – og aldri når frem til de som faktisk gjør jobben.
Hva skjer når det tredje trekket treffer?
Konsekvens 1: Takstkapasiteten faller
De beste har gått.
Flere følger etter.
Markedet mister fagfolk, tempo og kvalitet.
Konsekvens 2: Meglerkjedene får problemene de selv skapte
Ingen takstmann → ingen rapport.
Ingen rapport → ingen visning.
Ingen visning → ingen provisjon.
Konsekvens 3: Forsikringsselskapene mister skjoldet sitt
Uten takstmannen som buffer treffer risikoen dem direkte.
Det tåler de dårlig.
Del 3: Og midt i dette kaoset står takstmannen – fortsatt alene
Takstmannen har ikke klaget.
Han har ikke pekt på andre.
Han har bare jobbet.
Holdt systemet oppe.
Levert trygghet.
Båret risikoen.
Alene.
Men når tredje trekket lander, er det takstmannen som må rydde opp etter alle andres feilberegninger.
Sånn har det blitt.
Men sånn kan det ikke fortsette.
Del 4: Når systemet svikter – må noen tørre å si det høyt
Det er ikke takstmannen som har skapt denne krisen. Det er systemet rundt ham som har brukt ham – faglig, økonomisk og strukturelt.
Hvis bransjen virkelig ønsker trygghet, må den våge å tenke mer enn ett trekk.
Den må våge to.
Den må våge tre.
For uten det tredje trekket blir dette ikke trygg bolighandel.
Det blir hunden som åpner døra – og ingen som forstår hvorfor huset blir iskaldt.
Kommentarer