Fra maktapparat til systemkollaps
- Frank Ravna
- 26. nov.
- 6 min lesing
Oppdatert: for 5 døgn siden
Del 6 i en heksalogi hvor jeg synliggjør tydelige problemer i boligbransjen.
Etter fem deler – om skylden, systemet, kulturen, advokatbrevene og helheten – står ett spørsmål igjen:
Hvordan kunne den systemstyrte delen av takstbransjen kollapse, mens alle hevdet at alt var trygt?
Svaret ligger ikke i én konflikt, ett brev eller én hendelse.
Det ligger i strukturen – i hvordan den ble bygget, voktet, bevart og til slutt sprakk.
En struktur der kontroll gikk foran fag.
En struktur der lojalitet ble viktigere enn vurdering.
En struktur der sannheten ble noe systemet definerte, ikke takstmannen.
Som Michel Foucault beskrev det:
Makt er evnen til å definere sannhet.
I den systemstyrte delen av takstbransjen ble sannheten pakket inn i maler, standardtekster og systemlogikk
– mens takstmannen ble redusert til en tekstvelger.
Dette er historien om hvordan makt, monopol og lojalitetskultur til slutt kollapset under sin egen tyngde.
2010–2013: Maktapparatet former seg
Før alt gikk galt, fantes det to store forbund:
Norges Takseringsforbund
NITO Takst
På papiret var de konkurrenter.
I praksis utviklet de det samme systemet:
kontroll over rapportformat
kontroll over sertifisering
kontroll over standardene
kontroll over markedsadgang
kontroll over definisjonsmakten
Dette bygget ikke faglig styrke.
Dette bygget et apparat.
Det var her den systemstyrte delen av takstbransjen ble skapt:
en bransjedel som var mer lojal mot egne strukturer enn mot takstfaget selv.
Og mens kontrollen vokste, skjedde noe annet – nesten usynlig, men svært viktig:
De faglige spørsmålene forsvant fra agendaen.
For når systemet får definere hva som er fag, trenger man ikke lenger diskutere faglighet.
Som Foucault ville sagt:
Når du styrer definisjonsmakten, trenger du ikke vinne debatten.
2014: Da Utryddelsesstrategien ble aktivert
BMTF dukket opp ikke som en konkurrent, men som et korrektiv:
et faglig byggfaglig miljø med vekt på håndverkskompetanse, praktisk erfaring og uavhengighet.
Det som skjedde da, definerte de neste 10-12 årene.
Responsen kom umiddelbart.
Ikke faglige innvendinger.
Men advokatbrev.
Ikke ett, men to – med krav om:
ta ned nettsiden
stoppe rapportformat
trusler om søksmål
påstander om ulovligheter
krav om at forbundet måtte slutte å eksistere
Dette var ikke "rydding".
Dette var en utryddelsesstrategi:
Lukk døren før noen rekker å gå inn.
Tre uker senere kom et nytt brev.
Enda skarpere.
Enda mer desperat.
Ikke korrigere – men kvele.
Denne retorikken forsvant ikke i brevformat.
Den rant videre ut i kommentarfeltene, båret av et lite mindretall som hadde internalisert språket ovenfra.
Majoriteten av takstmenn var aldri slik.
Men strukturen lærte dem hva som var “riktig lojalitet”.
Kommentarfeltene gir ingen mening uten å kjenne brevene som kom før.
Det var derfor perioden ofte fremstod som noe annet enn faglig debatt:
Den systemstyrte delen av takstbransjen kunne til tider ligne et polemikkens teater – et sted der retorikken fikk hovedrollen, mens faget ble skjøvet bak sceneteppet.
2015–2019: Monopolet sementeres
I kulissene skjedde det som skulle definere kollapsen:
Standard Norge-prosesser ble lukket.
NS 3600 ble systemdominert.
Naturskadearbeid ble forbeholdt egne.
Rapporter ble mer mal enn vurdering.
Takstmannens faglige rolle forsvant gradvis.
Rapportformatene ble:
mer mal
mindre vurdering
mer standardtekst
mindre skjønn
mer system
mindre håndverk
Dette var ikke tilfeldig.
Det var en del av systemlogikken:
Gjør fagpersonen mindre - så blir systemet større.
Og lojalitetskulturen startet tidlig.
Her er Norges beste…
Kursdeltagere ble møtt av introduksjoner som:
«Her er Norges beste elektriker.»
«Her er Norges beste takstmann.»
For mange hørtes dette imponerende ut.
Det psykologiske poenget var tydelig:
Når du blir presentert for “Norges beste”, slutter du å stille spørsmål.
Du tviler ikke på metoden.
Du tviler ikke på systemet.
Dette var ikke faglig autoritet.
Dette var strukturell autoritetsbygging.
2019–2022: Da lov og system krasjet
Avhendingsloven var ment å skape trygghet.
I stedet avslørte den svakhetene i systemet:
malstyrte rapporter
forhåndsutfylte tekster
systemlogikk over faglogikk
rapporter tilpasset markedsaktører, ikke bygninger
takstmannen redusert til tekstvelger
Max Weber beskrev dette nøyaktig:
«Når skjemaet erstatter skjønnet, dør fagligheten først.»
Dette var ikke takstmannens feil.
Takstmennene var fanget i en struktur der skjønn var umulig.
Og fordi faget ble svekket, økte feilene.
Og fordi feilene økte, økte risikoen.
Og fordi risikoen økte, økte kostnadene.
Systemet skapte sin egen skade.
2023–2025: Den matematiske kollapsen
Da ansvarsforsikringene eksploderte:
18 000 kr → 400 000 kr
…var det ikke overraskende.
Det var uunngåelig.
Dette var regningen for et system som:
svekket faglighet
økte risiko
produserte flere skader
tok fagpersonen ut av prosessen
lot maler erstatte vurdering
systemavhengighet
Hirschman kalte dette «Exit-dynamikken»:
The more alert and capable members are also likely to be the first to exit.
Og nettopp dette skjedde.
Så kom det endelige bekreftende tegnet:
18 % av medlemmene har forlatt forbundet på tre måneder.
Og medlemmene blir fortalt:
Hvis flere trekker seg nå, blir det veldig dyrt for dem som blir igjen.
Dette er ikke bærekraft.
Dette er terminal fase.
Bob Dylan formulerte det:
You don’t need a weatherman to know which way the wind blows.
Alle som fulgte utviklingen, så dette komme.
Hele bildet: Kultur, makt, monopol og kollaps
Kulturproblemet
Kommentarfeltets kjerne var aldri representativ. Det var en liten gruppe som hadde internalisert retorikken ovenfra.
Maktproblemet
Advokatbrevene talte for strukturen – ikke for medlemmene.
Monopolproblemet
Utestengelser fra viktige fagfora rammet takstmenn – ikke konkurrentene.
Strukturproblemet
Forsikringskollapsen kom av systemvalg – ikke faglig svakhet.
Joseph Tainters kjerneteori er at:
Systemer kollapser når de bruker mer energi på å bevare strukturen enn på å løse oppgaven de ble skapt for.
Akkurat slik ble den systemstyrte delen av takstbransjen et system som brukte mer energi på å beskytte seg enn å levere fag.
Kunne takstbransjen hatt et bedre utgangspunkt?
Ja. Uten tvil.
Men når ledelsen prioriterte:
utestengelser
monopol
posisjon
systemlojalitet
maktbevaring
… da forsvant alt som kunne bygget en sunn bransje:
fag
uavhengighet
vurderingsevne
forbrukerhensyn
kvalitet
Det var ikke takstmennene som sviktet.
Det var strukturen som sviktet takstmennene.
Når systemet svikter, er det takstmannen som bærer byrden
Det er ikke BMTF som ble skadelidende av dette.
Det er deres egne medlemmer.
De fleste takstmenn er dyktige fagfolk.
De ble bare holdt fanget i en struktur som ikke var bygget for å beskytte dem.
Når systemet produserer risiko, blir takstmannen ansvarlig for den.
Norsk Takst skrev:
«Økende skadevolum har ført til sterk premieøkning.»
Oversatt:
Det er systemet som produserte risiko — ikke takstmannen.
Derfor:
De gode gikk ut.
De mest sårbare ble igjen.
Flertallet satt i en posisjon de aldri ba om.
Spørsmålene som aldri ble besvart
I stedet for polemikk kunne tre spørsmål vært stilt:
Hvem valgte modellen som ga ansvarspriser på en årslønn?
Hvem plasserte fagligheten under systemlojalitet?
Hvem tar ansvar for kollapsen?
Alle svarene peker på strukturen.
De skal aldri pekes mot takstmannen!
Derfor står BMTF fremdeles
På tross av utryddelsesstrategi, advokatbrev, feilinformasjon og polemikk fra ledelsen og et lite mindretall medlemmer, står BMTF, fordi vi bygger noe som dette systemet aldri klarte:
Vi valgte:
uavhengighet
byggfag
vurdering
analyse
ansvarlighet
forbrukerhensyn
Vi lot fagpersoner være fagpersoner.
Systemet gjorde det motsatte.
Takstmannen var aldri problemet.
Én ting er ikke til å komme bort fra:
Strukturen var problemet.
Og takstmannen er løsningen – når strukturen ikke står i veien.
Dette er essensen i alle seks delene:
skylden
systemet
kulturen
advokatbrevene
helheten
og den strukturelle kollapsen
Et faglig etterord
I mer enn ti år har BMTF blitt møtt med påstander om at vårt perspektiv var feil, unødvendig kritisk eller unødvendig uavhengig.
Likevel sto ett spørsmål igjen:
Hva om vi har rett?
Hva om de strukturelle svakhetene vi pekte på faktisk var reelle?
Hva om uavhengighet er et faglig krav, ikke en retorikk?
Hva om malstyring og systemlojalitet faktisk svekker forbrukersikkerheten?
Hva om bransjen kollapset fordi den beskyttet strukturen mer enn faget?
Når dette ikke lenger kan avvises, står én ting klart:
BMTF var aldri ute etter konflikt.
Vi beskrev en utvikling som nå er synlig for alle.
Vi fortsetter arbeidet – for:
faglighet
uavhengighet
tydelige vurderinger
og en tryggere bolighandel
Dette er ikke et personlig prosjekt.
Dette er et faglig ansvar.
Avslutning
Kunne jeg tiet om dette og håpet at problemet gikk over?
Nei.
For problemer som vokser av stillhet, forsvinner ikke.
De øker – dag for dag – helt til noen tør å si fra.
Kommentarer